Det er
23.juli 1993. Klokka er 22.30 og jeg kan fortsatt se sola gjennom flyvinduet.
Vi flyr gjennom skyene og solen forsvinner. I neste øyeblikk ser jeg Oslofjorden.
Det er overskyet og fargene er duse. Det er så stille og rolig. Vi nærmer oss
flystripen som nesten starter på sjøen. Vi lander på Fornebu. Jeg er sliten,
lettet og nysgjerrig.

Vi er mange
som skal gjennom pass kontroll og deretter registreres som flyktninger. I dag
har det kommet to fly med bosniske flyktninger. Familier med barn prioriteres
først i køen. Ved 05-tiden er det endelig min tur. Jeg er utslitt og spent, men
rolig. Jeg forklarer hvorfor jeg har kommet til Norge. Jeg har bare kommet for
en kort stund. Jeg skal snart dra tilbake HJEM, så fort som mulig. Dette er
bare midlertidig. Alle er greie og vennlige. Jeg føler meg trygg. Endelig.

Nå er det
snart 23.juli 2018. Det har gått 25 år. Jeg har et hjem i Norge. Jeg har også
vært mye hjemme i Bosnia-Hercegovina. Likevel er jeg fortsatt på vei HJEM.

Et hjem kan
defineres på mange måter: «Et hjem er et
sted man bor. Hjem betyr også en familie som bor sammen. Det kan være e
t sted hvor man får nødvendig behandling eller
pleie. Hjem kan også være opprinnelsesstedet.»

Som de
fleste, føler jeg meg hjemme flere steder. Jeg elsker mitt hjem i Oslo. Jeg er
hjemme i min hjemmeby Mostar, hos min familie i Sarajevo, på ferie ved Adriaterhavet.
Jeg er også hjemme i Trondheim, i Bergen, i Barcelona, i København, … Jeg er
glad i alle «mine hjem». De er en del av meg og jeg er en del av dem.

Hva handler
den magiske følelsen «å føle seg hjemme»
om?

Definisjon
sier: «å være behagelig avslappet, å være
seg selv

Det handler
om å vise respekt og om å få respekt.

Det handler
om å vise respekt uansett hvor merkelige, rare eller annerledes folk rundt deg
er – om du bare er på besøk eller er innfødt.

Det handler
om å vise respekt til alle som kommer til oss uansett deres opprinnelse, om de
er her i noen dager, noen år eller lengre.

Det handler
om å støtte og feire det som er DITT uten å fornærme, heller inkludere. I hvert
fall respektere.

Siden jeg
måtte forlate mitt HJEM for 25 år siden har jeg stadig vært på søken etter «å
føle meg hjemme». Jeg vil ikke være turist, diaspora, innvandrer, flyktning.
Jeg vil ikke ha en merkelapp. Jeg stemmer for å avskaffe merkelapper. De dyrker
det vanskelige med å være forskjellig som videre avler frykt og det verste
versjon av alle: HAT

Jeg har følt
meg hjemme i Norge i disse 25 år. Jeg vil føle meg hjemme i Norge i neste 25
år.

Jeg er stolt
over mye i dette landet, særlig håndtering av vanskelige hendelser som
22.juli., hvor hensikten var å splitte, mens vi har reagert med å stå tettere
sammen. Det er kanskje det øyeblikket hvor jeg har følt meg hjemme mest.

PROMAJNA, Croatia/Amela Koluder