CREATIVITY JOURNEY

Er du god til å samarbeide? De
fleste av oss klarer fint å koordinere gjennomføring av oppgaver, sparring og lignende. Men er du god til å samskape? Hva er egentlig forskjellen mellom samarbeid
og faktisk å skape noe sammen?

HVA BETYR Å SKAPE SAMMEN? HVA ER COLLABORATION?

Den første assosiasjon de fleste av
oss har når vi hører «collaboration» er samarbeid – jobbe sammen.
«Collaboration» kan også bety å samarbeide med fienden. Det som regel betyr at
en, i skjul, gir verdifullt bidrag til den andre parten på bekostning av parten
man er en del av.

Det er forskjellige grader av
«collaboration». Det kan være å delta, å bidra, å samarbeide eller å samskape.

Hvis du deltar eller bidrar tar ikke
du ansvar for slutt resultatet.

Å samarbeide betyr å ta ansvar for å løse noe sammen.

Å samskape betyr å forplikte seg til å skape noe nytt sammen, noe som
har verdi.

«Jazz jam session» – er kanskje en av
de beste eksempler på samskaping. Alle deltagere har samme ferdighetsnivå på
ulike instrumenter og de improviserer fritt innenfor jazz regler. «Jamming»
oftest brukes for å utvikle ny musikk. Samtidig er det underholdende og
inspirerende.

«Collaboration» ofte oppstår
naturlig i nødssituasjoner, på grunn av lite ressurser eller stor risiko. Derfor
er det stadig flere bedrifter som tar i bruk «collaborative leadership» som
samarbeidsform, først og fremst for å kunne agere raskere. Utviklingen skjer eksponentiell, en fart vi ikke er i stand til å begripe. Og ingen kan lengre få
til noe som helst alene. De som får til å skape sammen vil være med å forme
fremtiden.

Collaboration eller samskaping på arbeidsplassen handler om
kontinuerlig læring sammen med andre. Når vi tenker, løser problemstillinger, utforsker
og utvikler, må vi finne fram til svarene sammen ved å bygge på hverandres
kompetanse og kreativitet.

Man sier at «rommet er smartere enn den
smarteste person i rommet», men dette gjelder bare hvis vi får til «collaboration».

HVA MÅ TIL FOR AT ET TEAM SKAL FÅ TIL Å SKAPE SAMMEN:

1. trygghet: bli
kjent «på ordentlig» – det er menneskelig å være skeptisk til en man ikke
kjenner

2. forpliktelse: innsats og engasjement er et krav – alle som er med skal gjøre
sitt beste

3. mangfold: ulike perspektiver er nødvendighet – vi klarer ikke å tenke nytt uten
å bli utfordret

Kort sagt, samskaping er
en kultur for å lære sammen. Brennende lærelyst og ønske om kontinuerlig
forbedring må komplementeres med forståelsen om at egen kompetanse øker ved å
engasjere seg og bidra selv når man ikke ser direkte relevans. Det handler både
om holdning og ferdigheter. Det handler om å trene adferd gjennom strukturert arbeidsprosess
og bevisst ledelse.

Øvelse gjør mester!

OSLO/Amela Koluder

«Flink pike»
syndrom er ødeleggende for kreativitet og nytenking, mens «rebellen» skaper
kaos og usikkerhet. Hvem skal skape fremtidens velferdssamfunn?

For meg «flink
pike» er både en mann og en kvinne som ukritisk følger (adlyder) regler uten å
tenke selv. «Rebellen» er en som hører kun på segselv. Derimot de som spiller
etter regler og kritisk vurderer flere perspektiver, er de klokeste mennesker
jeg vet om.

Stort sett
alle har blitt oppdratt til å følge regler. Når du ikke følger regler er det
konsekvenser. Og når du er «flink bisk» da får du belønning. «Rebellen» er ofte
noen som du samtidig beundrer og fordømmer.

«Hvis du
ikke spiser maten din, får du ikke dessert.»

«Hvis du står
parkert 15 min lengre enn du har betalt for, får du bot.»

«Hvis du
ikke gjør som sjefen vil, kommer du deg ikke videre.»

Det er
klart at noen regler skal vi ikke utfordre. Jeg, for eksempel, begriper ikke de
som kjører for fort og setter både seg selv og andre i fare. Derimot parkeringsbøter
har jeg en pinlig samling av. I dette
tilfelle er det veldig dumt med både farts- og parkeringsbøter. Unødvendig.
Men, nesten alle skryter litt av bøter. Interessant?!

Generelt, hvis
du dummer deg ut, er det sjeldent du kommer til å få ros. Det var bare en gang
i min snart 20-år lange arbeidskarriere at jeg ble spurt om hva var min største
tabbe og hva jeg hadde lært av den.

For det er
dessverre slik at, særlig i voksenlivet (les: arbeidslivet, familielivet, suksessrikelivet),
er vi så opptatt av å følge regler, skrevne og uskrevne, riktige og gale, at vi
etter hvert mister evne til å tenke selv.

Her ligger
det særansvar på ledere av alle slag, lærere, sjefer, politikere, foreldre. En
leder er en rollemodell. Hovedrollen til en leder er å utvikle teamet sitt slik
at oppgavene gjennomføres med best mulig utfall. Å utvikle betyr å utfordre. Det betyr å kreve
at teamet gjør oppgaven med en forbedring neste gang. Å være rollemodell betyr
at lederen selv må vise vilje til å bli utfordret, vilje til å gjøre oppgavene
bedre og vilje til å lære av feil.

Det finnes
ingen omvei når du skal lære. Det går gjennom prøving og feiling. Jo større fag
ekspertise eller ansvar er, jo mer krevende er det å lære, å forbedre.

Større kunnskap
– større ansvar – større tabbe – større læring – større fremgang – større velferd.

Derfor ønsker
jeg å rette en appell til alle «flinke piker» fremmere: «Slutt å dyrke det «flinke» i deg
og andre rundt deg. Dyrk isteden den barnslige nysgjerrigheten og undringen. Dyrk
den ydmyke standhaftigheten som får barn til å lære å gå, snakke, skrive, kjøre
bil, fly. Dyrk prøving og feiling. Dyrk LÆRING.»

For vi har
«den heldige ulempen» at vi må ikke være skjerpet hele tiden. Vi har det godt, det
meste er tilrettelagt. For de fleste er livet godt og behagelig i velferdsstaten
Norge.

Men
behagelig kan fort utvikle seg til bedagelig. Derfor må vi slutte å dyrke «flinke
piker». Derfor må vi slutte å dyrke «flinke bisker».

Velferdssamfunn
handler ikke om å følge regler. Det handler om å spille etter reglene slik at
hver og en av oss kan være på sin beste.

OSLO/Amela Koluder

Det er
23.juli 1993. Klokka er 22.30 og jeg kan fortsatt se sola gjennom flyvinduet.
Vi flyr gjennom skyene og solen forsvinner. I neste øyeblikk ser jeg Oslofjorden.
Det er overskyet og fargene er duse. Det er så stille og rolig. Vi nærmer oss
flystripen som nesten starter på sjøen. Vi lander på Fornebu. Jeg er sliten,
lettet og nysgjerrig.

Vi er mange
som skal gjennom pass kontroll og deretter registreres som flyktninger. I dag
har det kommet to fly med bosniske flyktninger. Familier med barn prioriteres
først i køen. Ved 05-tiden er det endelig min tur. Jeg er utslitt og spent, men
rolig. Jeg forklarer hvorfor jeg har kommet til Norge. Jeg har bare kommet for
en kort stund. Jeg skal snart dra tilbake HJEM, så fort som mulig. Dette er
bare midlertidig. Alle er greie og vennlige. Jeg føler meg trygg. Endelig.

Nå er det
snart 23.juli 2018. Det har gått 25 år. Jeg har et hjem i Norge. Jeg har også
vært mye hjemme i Bosnia-Hercegovina. Likevel er jeg fortsatt på vei HJEM.

Et hjem kan
defineres på mange måter: «Et hjem er et
sted man bor. Hjem betyr også en familie som bor sammen. Det kan være et sted hvor man får nødvendig behandling eller
pleie. Hjem kan også være opprinnelsesstedet.»

Som de
fleste, føler jeg meg hjemme flere steder. Jeg elsker mitt hjem i Oslo. Jeg er
hjemme i min hjemmeby Mostar, hos min familie i Sarajevo, på ferie ved Adriaterhavet.
Jeg er også hjemme i Trondheim, i Bergen, i Barcelona, i København, … Jeg er
glad i alle «mine hjem». De er en del av meg og jeg er en del av dem.

Hva handler
den magiske følelsen «å føle seg hjemme»
om?

Definisjon
sier: «å være behagelig avslappet, å være
seg selv.»

Det handler
om å vise respekt og om å få respekt.

Det handler
om å vise respekt uansett hvor merkelige, rare eller annerledes folk rundt deg
er – om du bare er på besøk eller er innfødt.

Det handler
om å vise respekt til alle som kommer til oss uansett deres opprinnelse, om de
er her i noen dager, noen år eller lengre.

Det handler
om å støtte og feire det som er DITT uten å fornærme, heller inkludere. I hvert
fall respektere.

Siden jeg
måtte forlate mitt HJEM for 25 år siden har jeg stadig vært på søken etter «å
føle meg hjemme». Jeg vil ikke være turist, diaspora, innvandrer, flyktning.
Jeg vil ikke ha en merkelapp. Jeg stemmer for å avskaffe merkelapper. De dyrker
det vanskelige med å være forskjellig som videre avler frykt og det verste
versjon av alle: HAT

Jeg har følt
meg hjemme i Norge i disse 25 år. Jeg vil føle meg hjemme i Norge i neste 25
år.

Jeg er stolt
over mye i dette landet, særlig håndtering av vanskelige hendelser som
22.juli., hvor hensikten var å splitte, mens vi har reagert med å stå tettere
sammen. Det er kanskje det øyeblikket hvor jeg har følt meg hjemme mest.

PROMAJNA, Croatia/Amela Koluder

DagensNæringsliv 9 mai 2018

https://www.dn.no/nattbordet/2018/05/08/2047/Pa-nattbordet/pa-nattbordet-amela-koluder

Financial
Time reporter John Gapper, wrote an article about Norway’s innovation ability,
in October 2016: “The trouble is that
Norway is too comfortable. It takes crisis to get most people to change their way
radically. Now, Norway has more official think-tanks and innovation incubators
than entrepreneurship and disruption. Norway is consensus-driven society that
feels comfortable with reform that has been carefully discussed and agreed.
Norwegians like the idea of creativity, but fear disruption.”

He has
point or two. But is innovation about always disrupting? I do not think so. Innovation
is about creating value. I believe that it is enough to be future-proof!

In general,
the term “future-proof” refers to the ability of something to
continue to be of value into the distant future. Very few
things are truly future proof. But, it should not stop us from trying.

I have
learned that having enough resources is a competitive advantage both in life
and business. But I have also experienced that having too much resources
available, reduces your competitiveness. Comfort leads to complacency and complacency
is the cause of stagnation!

The real choice is between staying in comfort
dams of complacency and stagnation or keep swimming in capricious river of continuous,
fresh challenges!

If you
choose comfort, I envy you. Sometimes, I wish I could. But I cannot. Because, I
fear stagnation. I fear loss of competitiveness. Most of all, I fear losing
opportunities to improve, to learn, to create.

SIMPLIFY
& JUST DO IT

Whenever
you feel too comfortable, you should create discomfort – “put a small stone in
your shoe” – as Bosnian proverb recommends.

Create a
challenge and solve it. And when doing so, focus on simplifying and acting,
instead of overthinking. Small deeds done are better than great deeds planned!

Four steps
to simplify and act:

1. Define a challenge.
I want to move abroad, but I speak
only one language!

2. Understand the problem.
It will take much more time and
effort to establish abroad, if I don’t speak the language.

3. Think of possible solutions.
A. I can learn the language before I
go.
B. I can find a job where I can
speak language I know.
C. I can go abroad and focus on
learning the language for a year.

4. Act, test and repeat.
Get information available on
internet. Apply for language course or job. Visit the country and explore
further.

Being
future-proof means being ready for whatever might come by stimulating
flexibility and adaptability, fortifying and diversifying your competence.

Being
future-proof means embracing discomfort as blessing. Spending time with those
who inspire you by challenging you, and make you develop.

Being
future-proof means indulging passionately in creating value while sharing your
knowledge and experience. It makes you learn. It makes you grow.

… and we
don’t have to disrupt!

OSLO/Amela Koluder

Innlegg i Dagsavisen:
https://www.dagsavisen.no/nyemeninger/kunst-eller-h%C3%A5ndverk-1.1109979

Håndverk må til for å skape kunsten og kunst må til for å skape håndverket. Når musiker lager en ny sang er det kunst. Å fremføre sangen er håndverk. Å skape en unik historiefortelling som beveger er kunst. Å skrive den er håndverk som krever innsats og dyktighet.

Jeg digger alt som har med
kreativitet å gjøre, energien, kaoset, frustrasjon, læring, skapelsesglede,
viljekraft. Det kommer alltid noe ut av en kreativ reise, en reise hvor du
utfordrer deg selv og de rundt deg, en reise hvor du flytter grenser, lærer og
utvikler.

Drivkraften bak kreativitet er
sterke følelser: frykt, lidenskap, forelskelse. Følelsene som gjør at du tør,
følelsene som er større og sterkere enn deg, som gjør at du ikke har noe valg.
Du bare må.

Vi har alle våre kreative reiser,
men det er ikke alle som får til å skape. Å skape krever mer en kreativ galskap
og forelskelse. Å skape krever enorm innsats. Det krever disiplin og fokus. Det
krever vilje, ydmykhet, ambisjon og smidighet.

Derfor har det vært svært fascinerende,
inspirerende og lærerikt å være vitne til en slik kreativ reise, hvor en idé
har blitt til en bok.

Å skrive en bok er både kunst og
håndverk, en slags utførende kunst. Formidlingskunsten.

Kunst handler om følelser, er
åpent, har ingen begrensninger i uttrykk, mens håndverk er noe konkret,
strukturert og synlig. Kunst beveger folk på et følelsesmessig nivå, den kommer
ut av hjertet og sjelen. Håndverk derimot er estetisk tiltrekkende, kommer ut
av sinnet og trenger betydelig praksis.
Roman Mannen og Muren er en historie med et sterkt, aktuelt budskap: mennesker
er viktigst, viktigere enn ideologi eller religion.

Boken forener historiske fakta og
fantasi med utfordringer i dagens samfunn. Det handler om en norsk jødisk jente
som hadde rømte fra nazi soldater under en razzia og har vært fanget i en
murvegg på Solli Plass i Oslo siden 1942. Hun blir oppdaget 75 år senere av en
nysgjerrig tyrkisk innvandrer bosatt i Oslo. Han er den første som kan høre
Anna Sophie.

«Jeg er alltid i fremtiden.»
Allerede fra første setningen blir jeg undrende og nysgjerrig. Og noen få sider
senere er jeg i en fengende verden av fantasi, historie og spenning,
virkelighet og oppspinn. Historien vokser på meg. Korte kapitler og gode
dialoger gjør at boken er lettlest. Overraskende vendinger holder på spenningen
og utfordrer den vante logikken.
Forfatteren bruker inspirasjon fra omverden og krydrer historie med små
detaljer, som de fleste kan kjenne seg i. På tross av det tunge, alvorlige
temaet er boken full av humør, varme og håp. Språket og flyten er noe rusten og
kunne vært mer estetisk.

Forfatteren, Sercan Leylek, fikk
ideen om Mannen og Muren en ung mai kveld. Historien ble først til en film
manus og noe senere til en bok. Vanligvis, skriver man en roman først, men Leylek
ønsket å utforske. Slik fikk han en uventet mulighet. Film manus har et
strengt, begrenset format og krever mye kreativitet. Da Leylek senere skrev
samme historien som roman kunne han fokusere på håndverket, for kunsten –
historiefortellingen var allerede skapt.
Mannen og Muren er hans tredje roman, og den første på norsk. En forfatter vi
kommer til å høre mer fra i framtiden.

Amela Koluder/Oslo

Trust is a feeling
with the switch – either I trust you or I do not. Trust can also be a choice. We tend to trust more
those who share our values, have same background or same passion.

Trust is powerful and fragile at the same
time. When you open yourself up
emotionally to someone, there’s always a chance they’ll take advantage of your
vulnerability.

So why bother then?

Because, new ideas, new thoughts, new learnings won’t come without passionate
or even emotional exchange of opinions and perspectives. Because, intelligence
and skills cannot reach their full potential in comfort zone. Because, being
mostly comfortable and never taking risks make us inferior, reducing our ability
to create and compete.

When there’s no trust, everyone spends their energy protecting their
own backs. It’s a drain on everyone, and
robs energy from giving your best where you have your best to give.

When you know that somebody has your back, you can go out on a
limb. You can stretch more. You can reach for the sky.

Definition: trust is both and emotional and logical act. We feel
trust as companionship, friendship, love, agreement, relaxation, comfort. Trust
increases subjective well-being because it enhances the quality of your
interpersonal relationships. Trust is also integral to the idea of social
influence. It is easier to influence or persuade someone who is trusting. https://en.wikipedia.org/wiki/Trust_(emotion)

TRUST and BUSINESS OF CREATING VALUE

Sooner or later, companies discover that they are in the people business.
Trust than becomes the most valuable commodity within all relationships, both
within the company and outside, with clients, customers, suppliers, the entire social
network.

When your customers trust you, they are more likely to buy from you.
When you have their trust, you can boost the value for both of you. Trust comes
as a commitment to quality and excellence, over time.

As usual, everything starts from within and therefore the priority of
leadership should always be to create the
culture of trust encouraging collaboration, ambition and impact.

So, how can we build a collaborative team that trusts each other to
speak their mind and take risks?

1.
Be personal and patient – share your life
stories, identify your personal contributions, spend time on your behavioral
preferences and personality styles, build shared experiences and spend time together

2.
Don’t fear conflict, face
it – thrive with
good intentions and give feedback

3.
Trust each other – put effort and produce
high-quality work

4.
Show your vulnerabilities– weaknesses, skill deficiencies,
interpersonal shortcomings, mistakes and help each other

5.
Park your egos – focus on ambitions, improvement
and collaboration over competition with each other and being right

We are born vulnerable,
and as babies, we are completely dependent. As children we trust, and learn sooner
or later that trust can be betrayed. We learn how to protect ourselves by
questioning other’s intentions. As adults, we tend to characterize those who trust
too much as naïve, even less smart.

Fortunately, trust is also
a matter of choice. You can choose who to trust and indulge with your
vulnerability.

OSLO/Amela Koluder

Kreativitet
og struktur klarer seg ikke uten hverandre. Kreativitet uten strukturen er kaos
og struktur uten kreativitet er livløs.

Men
kjærlighetsforholdet mellom struktur og kreativitet er ikke en dans på roser. Kreativitet
vil være fri og prøver å bli kvitt struktur, systemer og prosesser. Struktur,
på sin side, vil ha fremdrift, og prøver å fokusere, anvende og drifte
kreativitetens lidenskap.

Mellom
struktur og kreativitet oppstår det naturlig spenningen, en slags søt musikk
som driver innovasjon.

Norsk
lederstil aspirer mot harmoni og trivsel og legger vekt på oppløsning av
spenninger og konflikter. Men det er noen organisatoriske spenninger vi ikke
bør forsøke å løse. Det er for eksempel nødvendig med krigføring mellom utforskning
og kunnskapsbygging i praksis og dens implementerer gjennom prosessen. Når du utforsker
skal du være nysgjerrig og søkende og i gjennomføringen skal kunnskapen
anvendes raskt og målrettet. Isolert kan spenningen mellom disse kreftene være ødeleggende,
men når spenningen fokuseres på å løse konkrete oppgaver, blomstrer nytenking og
verdiskapning

Denne
balansen er selvfølgelig ikke lett å oppnå. Prosessen legger vekt på den hierarkiske,
kontrollsiden av organisasjonen – strukturen som gjør ting gjort. Mens det utforskende
mindset intuitivt bryter regler og utfordrer hierarki. Nøkkelen ligger i balansen
mellom rammer og autonomi.

Kreativitet
kveles av rigiditet, mens det får vind under vingene når rammene er stramme og
tydelige. Autonomi innenfor rammene gir fart, mens styring skaper motstand.
Tydelig ambisjon er motiverende, mens generelle mål er irrelevante.

Frustrasjon
er en undervurdert kraft og er helt nødvendig for å skape ny verdi, så lenge alle
har samme mål og «konflikten» handler om å løse oppgaven på en best mulig måte.

RASKT AGERENDE TEAM

Små
team med høy kompetanse og stor grad av frihet er, som regel, mest verdiskapende
når de:
·
Deler kunnskap
·
Tar kollektivt ansvar
·
Har en effektiv flyt mellom autonomi og samskaping

Alle
må kunne spille hele spillet, mens hver enkel bør ha sin ekspertiseområdet. Slike
tette, nyskapende, agile team kan fostre fram best praksis, også i store
selskaper.

De
beste teamene er de som klarer å opprettholde fremdrift, favoriserer verken
kreativitet eller struktur, har respekt for både praksis og prosess, og evner å
gjøre begge deler samtidig.

Amela Koluder/OSLO